Valget er over og resultatet klart. Det har vært slitsom, men vi gjorde et godt valg. Jeg har skrevet om det på min egen FB-side og resultatet er også gjengitt på PPs FB-side.
Ja, jeg har grunn til å være fornøyd. Fornøyd med det meste, i tillegg til valget. Men hvorfor?
Jeg gjør meg noen tanker og jeg titter opp på veggen rett over skrivebordet. Der henger et lite innrammet bilde med tekst. Der står det, og jeg kan ikke unngå å se det: «Bak enhver fremgangsrik mann står en forundret kvinne». Dette er vel noe av det mest treffsikre som er sagt. Når jeg tenker etter har så vel også jeg vært en såkalt fremgangsrik mann. I arbeidslivet og i politikken.
Nå i ettertid så ser jeg helt klart at jeg hadde aldri nådd dit jeg nådde uten kvinnene i mitt liv. Elsa og min mor. Det var de som «holdt fortet» mens jeg var ute og gjorde karriere. Det var jeg som fikk hyllest i taler og i media, mens ingen nevnte dem. Det er synd. For uten dem ville vi jeg vært ganske så hjelpeløse. Jeg snakker av erfaring som politiker i over 30 år. Nå skal jeg ikke dvele noe særlig mer med det. Men i stedet slå fast: Det er kvinnene som har vært symbolet på samhold, kjærlighet og familiens samlingspunkt. Og det gjennom generasjoner.
På veggen henger også et annen innrammet «bilde». Nemlig en liten historie som heter «Fotsporene». Den lille historien avsluttes slik: «De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se et par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine». Dette er en fin liten fortelling til trøst og ettertanke. Og Elsa har kopiert den på grønt papir og rammet den inn i en fin ramme.
Det henger også en tredje innrammet sak rett over hodet på meg. Nemlig en Hustavle som heter «Ropet fra en såret jord». Skrevet av Finn Wagle og Eyvind Skeie. Ett punkt heter «Kjemp for rettferdigheten». Der står det: «Moder jord har nok til alles behov. Men ikke til alles grådighet. Misforholdet mellom fattig og rik er forakt for menneskeverdet.» Så sterkt kan det sies. Men jeg er helt enig.
Dette var tre oppslag i glass og ramme på mitt kontor. Alle minner meg om noe viktig i livet mitt. Og det takker jeg for. Men nå er det kveld og snart tid for å gå til ro. Da tenker jeg på en vise av Einar Skjæraasen. Den heter «Du ska itte trø i graset». Den handler om å se det store i det små.
«Jeg får så veke hender
når søvnen faller på:
- Takk for i dag og takk for
det store i det små».
Kommentare