Et budsjett for HELE Orkland

Det er sjelden noen politisk sak avstedkommer slikt engasjement som denne såkalte strukturendringen som nå rir Orkland som en mare.  Lysheim skole og ungdomstrinnet på Aa skole lever farlig. Det samme Snillfjord Omsorgssenter. (SOS) Det ser ut som om de har fått en pustepause på ett år.  Når dette året er omme, så er det ny kamp igjen. Er det rart at distriktsbefolkningen reagerer. Med sorg, med sinne og nesten med vantro.

Det får tankene mine tilbake til før kommunesammenslåingen.  I et innlegg i kommunestyret i Orkdal sa jeg: «Det sies at dette er en demokratiseringsreform. Det er det langt fra. Det er en sentraliseringsreform».  

Men det var ikke så enkelt å få stoppet denne prosessen i en kultur hvor penger var gud og samfunnets høyeste verdi. Kanskje skulle flere hørt på den kloke mannen som sa det så fint da han argumentert for å la også små kommuner bestå: «La de tusen blomster blomstre». 

Men slik gikk det ikke. Stordriftsfordeler, sentraliseringsfordeler, den såkalte kampen om fagfolk vant frem.  Hva nå?

Dessverre viser det seg at utkantkommunene blir ennå mere utkanter i en stor kommune. Krokstadøra, Mølnbukt og Å har vel aldri vært mer utkant enn de er nå.  Og nå kjemper innbyggerne der med ryggen mot veggen.  Men situasjonen er som den er, og nå gjelder det å berge det som berges kan.

Vi har vært på flere folkemøter. VI har hørt på engasjerte tillitspersoner ute i distriktene. Det ser ut til at noe av argumentene har hjulpet.  Sigrid Elise, FAU-leder argumenterte med kraft og følelser. Hun kjemper Lysheim skoles sak. Jorunn Anita, tillitsvalgt ved Aa skole, har hatt det tøft. Hun kjemper, men av og til har hun måtte ta til tårene. Tenk å ha slike ressurspersoner i vår kommune.

Mange pårørende og beboere ved SOS har også vært fremme for å kjempe for «hjemmet» sitt. Hvis Omsorgssenteret nedlegges så vil det være en trist dag for bygda. Eldre mennesker må rykkes opp med rota. De vil bli plantet ned i et område hvor de ikke har tilhørighet.  Med de konsekvenser det medfører. Vanskelig med å få besøk og få eller ingen kjente å treffe. Og diagnoser, som f.eks. demens, har en tendens til å forsterkes. Dette kan ikke være holdbart.

Er det bare opposisjonen (6 partier og 19 representanter) som reagerer? Nei, langt inn i Arbeiderpartiet protesteres det. Og det kraftig. Så kraftig at nedleggelsen av SOS ble lagt på is i ett år. Og dette kommer til å fortsette. Det politiske miljøet i Orkland er ikke større enn at en har god greie på strømningene.  Jeg mener at det fremdeles er håp, når også valgte representanter i AP, og tidligere representanter, tar til motmæle. Og SV skulle i hvert fall ikke gått med på dette, hvis en tar programmet på alvor.

Vi kan påpeke dette, men det er flertallet som bestemmer.  Men det er trist hvis denne saken avsluttes ved et stemmetall 24-19. Slik vi etter valget har blitt vant til ved avstemming. Det er ikke et godt tegn med en slik to-deling i politikken.

Hva kan og bør skje? Pensjonistpartiet Orkland og opposisjonen ellers er åpen for å finne en samlet løsning. En del kjepphester kan settes på båsen, men noe ligger fast.

Skolene og barnehage på Å, samt SOS må fredes i denne perioden. Det må komme en tre-deling i distriktskolene. Og noen få andre nøkkelposter som tiltak mot rus i ungdomsmiljøer må også på plass.

Da får vi fred i fire år. Hvis dette skal tas opp igjen før det gjøres siste året i en periode. Da må politikerne flagge sine standpunkter slik at velgerne kan ta stilling ved valg.

Til slutt: Orkland har valgt verdier for kommunen: «Modig - Klok – Nær». Og i intensjonsavtalen fokuserte man i tillegg på verdien «raus». Og det var, og er viktig: Orkland skal være en raus kommune. Jeg som finnmarking kjenner ikke til annet enn å være åpen og raus. Men dessverre, vi lever ikke som vi prediker. Jeg kjenner ikke meg igjen i disse honnørordene når jeg ser på denne budsjettbehandlingen, så langt.

Torstein Larsen

Gruppeleder Pensjonistpartiet Orkland