top of page
Search

Måtte det bare ikke hende meg!

Hvordan skal jeg starte denne lille triste, men sanne historien? Det blir med noen linjer av Lillebjørn Nilsen: «Det er fort gjort å glemme. Ja, det er fort gjort det. Som du kanskje kan fornemme, er denne mannen litt distré». Av og til føler man seg litt dum. Jeg går opp på loftet for å hente noe, eller for å gjøre noe. Men når jeg kommer opp har jeg glemt hva det var jeg skulle gjøre. Har noe av dere også opplevde det? Det er ikke tvil om at jeg er mere glemsk må, enn i min ungdom.


Når slikt skjer hender det at man for spøk sier at man har et snev av Alzheimer. Det bør man ikke spøke med. Dette er en alvorlig og snikende sykdom.

For en stund siden tok jeg frem en bok fra bokhyllen. Jeg har lest den to ganger før, så jeg bare bladde litt i den denne gangen. Og tankene kom sigene. Boka heter «Skynd deg å elske». Og du verden for et inntrykk den gjorde. Den har fått meg til å lese mer om sykdommen Alzheimer. Dette er en sykdom som kan ramme alle og vi vet i dag ikke nok om hvem som får denne lidelsen. Alle kan få den, ser det ut til. Også yngre mennesker. Det er slik at man av og til tenker. «Måtte den bare ikke ramme meg.» Derfor synes jeg det er viktig å være aktiv. Tenke, skrive, ha oversikt. Og disse utfordringene gir politikken meg. Setter man seg ned uten aktivitet for hodet kan det gå galt.


I den forbindelse tenker jeg også på en film vi så for noen år siden. En film om kjærlighet og mot. Filmen heter «Min elskede». I filmen følges ekteparet Jan Henry T. Olsen og Laila Lanes gjennom et tøft år. I filmen får vi bekreftet at kjærlighet er en sterk kraft som ryster oss når den først tar tak - kanskje i enda større grad når den treffer oss i moden alder. Alvorlig sykdom kan slå ned like heftig og like plutselig som kjærligheten og oppleves spesielt sterkt når den rammer tidlig i et livsløp. «Min elskede» er historien som på en nøktern og dempet måte setter ord på usikkerheten og frustrasjonen. Hvordan man glatter over og bortforklarer, «han er sikkert bare overarbeidet» og «sånn gjør jo alle innimellom». Selv om vissheten om at det er noe galt, lå og gnaget innerst inne. Historien både i boken og filmen er rørende. Jeg sitter igjen med en sår tristhet inni meg i ettertid. Alzheimer er en snikende sykdom, og det gjør vondt å lese om hvordan den tar over og blir synlig. Hvordan de som er rammet rett og slett «forsvinner» Men de gode stundene er ikke helt borte, ennå. Ei heller kjærligheten. «I all elendigheten er vi i den lykkelige situasjonen at vi VET at vi må vise kjærligheten hver dag, at vi ikke kan utsette det. Hver dag, mange ganger om dagen, det kan aldri bli for mye», skriver hun.


«Skynda dig älskade, skynda att älska,

dagarna mörkna minut för minut,

tänd våra ljus, det är nära till natten,

snart är den blommande sommarn slut».


Så får vi håpe at legevitenskapen finner et botemiddel mot denne snikende sykdommen. En sykdom som på en måte er en vond vandring bort fra seg selv. Måtte den bare ikke ramme meg.

Recent Posts

See All

Trenger vi tenke så stort

I forvaltningsutvalgets møte den 12. mars stemte jeg som det eneste medlemmet i mot kommunedirektørens forslag til vedtak angående områdeplanen Eiktyr industripark. Årsaken til min skepsis til dette p

Vil du bli en del av laget?

Pensjonistpartiet Orkland jobber på som aldri før, og vi er selv engasjert i mange saker som er i vinden for tiden, og vi engasjerer publikum! Vil du bli en del av laget, og støtte oss som parti med å

Årsmøte i Pensjonistpartiet Orkland

Tirsdag 23.januar var det årsmøte i Pensjonistpartiet Orkland, og vi synes det var ett godt oppmøte av medlemmer som kom. Vi gjennomgikk de vanlige årsmøtesaker, som eksempel årsberetning, regnskap, b

Comments


bottom of page