Jeg ser på et klassebilde fra Eidebakken skole hjemme. Og det er spesielt en jeg merker meg. Han var alltid så snill, så pertentlig, så flink. Det var ingenting å sette fingeren på. Og slik var livet fortsatt for han, har jeg skjønt. Hvordan klarer enkelte det? Å gå gjennom livet uten «skit på vingan» som Tore Hansen i Unit Five synger er en bragd. I hvert fall hvis jeg sammenligner med meg selv. Jeg har ikke klart det.
Jeg tenker. Vi har hatt to forskjellige livsløp. Og det har formet oss som mennesker. Jeg er formet i et liv i storm og sjøsprøyt i dobbel betydning. Og han i roligere farvann, på alle vis. Jeg kan nok oppfattes som brå og egenrådig. Her jeg sitter tenker jeg: Hva nå? Hva vil fremtiden bringe. Nå er livet kommet så langt at jeg er gått inn i smult farvann. Også jeg er blitt eldre og ikke så bombastisk og egenrådig som før. Men mye sitter igjen og vil nok aldri forsvinne.
Jeg tenker: Selv om årene har runnet på så vil jeg at vi eldre mennesker kan få være glad i oss selv som vi er. Heller enn å stirre oss blinde på begrensninger som melder seg i alderdommen, kan vi se etter nye muligheter. Det dukker opp mange muligheter til høsten, når valget for nye Orkland har funnet sted.
Jeg ser tilbake og spør meg selv om hvilken alder er den beste? «Hver periode i livet har sitt særpreg», skrev den kloke mannen Cicero for mer enn to tusen år siden. Å være 30-40 år og midt i all verdens aktiviteter, være på dekk og på broen å ta avgjørelser var en fantastisk tid. Men krevende. Du skulle alltid være parat for nye utfordringer. Nå opplever jeg at det å ha bedre tid, er blant pensjonistlivets velsignelser. Selv om dagene fremdeles er travle gjennom politikken. I dag ser jeg tilbake med dyp takk for alle faser i livet mitt.
Ser man på min karriere politisk så kan man få inntrykk av at jeg har beveget meg mot høyresiden i politikken. Nei ikke beveget meg. Jeg har alltid vært der. Men i de seneste 6-8 årene har jeg likevel sett en del som har fått meg til å ikke være så bombastisk. Mange ting som den andre siden forfekter opplever jeg nå som rett. Ja, jeg har erfart at en del av det jeg tidligere så sterkt forfektet kan jeg ikke nå stille meg bak.
Livet lærer meg hver dag at selv med mine 74 år lever jeg i en startgrop for resten av mitt liv. Jeg vil prøve å være opptatt av tiden jeg lever i, verden og menneskene, til det siste. Til enhver tid ønsker jeg å finne den riktige balansen mellom aktivt liv og resignasjon, det er den store utfordringen. Men jeg kjører på. Det er vel slik at hvis du ikke lever for noe, dør du for ingenting.
.
Коментарі