Å være åpen om seg selv. Pluss eller minus?

Jeg starter med å si: "Man trenger styrke for å bære rustning. Man trenger mot for å gå uten." Les videre så forstår dere hvorfor jeg sier det.

Jeg har av og til skrevet innlegg på FB som jeg etter kort tid har slettet. De gangene det har skjedd har jeg følt at det jeg skrev ble for nærgående og åpent. Hva vil leserne tenke? Jeg har jo enkelte ganger fått tilbakemeldinger som kunne tyde på det.

De gangene jeg har «bakket ut» og tatt bort et innlegg har jeg sittet igjen med en todelt følelse. Følt at jeg sviktet meg selv på en måte. Da jeg skrev innleggene føltes de så rett, men så kom tvilen. Hva vil andre si?

Ja, jeg er en åpen person. Er det pluss eller minus? Det at jeg alltid har sagt hva jeg mener. Selv er jeg litt usikker. Jeg kan kanskje oppfattes som en «vanskelig og kranglevoren» person av den grunn. Hvis jeg hadde jattet med siste taler hadde jeg kanskje «blitt til noe» her i verden. Jeg er glad for at jeg ikke har gått på den limpinnen i livet. Fordi jeg føler at det viktigste av alt er retten til å være seg selv, og retten til å uttrykke det en har på hjertet. Og slik vil jeg fortsette, tror jeg.

Jeg har vært ganske åpen på FB. Jeg har skrevet om det som har opptatt meg. Og jeg har mange ganger vært ganske så privat. Mange har negative meninger om FB, men jeg liker FB. Facebook er en plass som gir folk, alle slags folk, muligheten til å dele sine meninger. Enten med en utvalgt «vennekrets» eller med gud og hvermann, om man vil. Men så er det slik, og det bør man ta inn over seg, at man skal stå for det man skriver. Hvis man ikke kan stå for meningene sine, kan man vel like godt holde dem for seg selv. Uansett kan det nok være lurt å tenke seg om en eller to ganger før man poster noe som kan virke provoserende for andre, spesielt om man er en offentlig person.

Men for å publisere sine seire og nederlag i livet på Facebook bør man være sikker på seg selv. Trygg på seg selv. Fallhøyden er stor. Det tok en tid før jeg selv hadde slikt mot. Men jeg tenkte. Hva er vitsen med FB? Hva er vitsen med å skrive de såkalte statusene? Vitsen må være å si noe som andre er interessert i. Noe som kanskje kan berøre andre. Det være seg kjærlighet, sorg, lengsel, sinne og anger.

Hvordan er jeg kommet frem til det? Ved å minne meg selv på hva som har utløst mine sterkeste møter med andre: De har kommet i øyeblikk når jeg selv, eller den andre, har åpnet seg opp og vist sorger, nederlag eller følelsen av utilstrekkelighet. Derfor synes jeg det er viktig at også jeg tør å la masken falle.

Og er det ikke slik at folk vil aldri forstå deg før du er villig til å vise dem hvem du er. Hva synes dere?