Det har vært valg. Pensjonistpartiet fikk tre representanter i kommunestyret i nye Orkland. Torstein Larsen og Janne Svorkås og Terje Selvnes. Alle tre representanter som ønsker å gjøre en god jobb for innbyggerne i hele Orkland.
Hvorfor ønsket Pensjonistpartiet plass i kommunestyret i den nye kommunen? «To make a difference», er et godt engelsk uttrykk. På norsk er det blitt til «å gjøre en forskjell». Vi håper og tror at det vil gjøre en forskjell å ha oss i kommunestyret og i forskjellige råd og utvalg. Og at det ikke bare er noe vi selv mener, men at også andre mener det.
Tilbake til uttrykket «To make a difference». Uttrykket er viktig og godt. Det oppsummerer en av de flotteste ambisjoner vi som politikere og privatpersoner kan ha for en dag, eller for hele vårt liv. Den virkelige ambisjonen må være er å utgjøre en positiv forskjell i noens liv, om det er stort eller smått. Vi forsøker i hvert fall med hele vår kraft.
«Livet er et fint sted å være…» I filmen «Alt for Egil» sier hovedrolleinnehaveren (spilt av Kristoffer Joner) disse ordene: «Livet er et nydelig sted å være!» Er det ikke flott sagt?
Slik opplever vi, i alle fall noen av oss, dagene. For oss er nøkkelen til livskvalitet en positiv innstilling. Men også at omgivelsene rundt oss er gode, og at det jeg ser ut fra stuevinduet gir ro i sinnet og ikke irritasjon og stress. Da er livet er et fint sted å være.
Med det uttrykke kan man også se i et videre perspektiv. Nemlig at noen ganger og for mange mennesker gjør livet vondt. Det hender noe som utløser sorg. Det skjer noe som gir motet en knekk og dagene tøffe å komme igjennom. Det er situasjoner, relasjoner, personer som forårsaker smerte og fortvilelse. Det er motgang og motstand som gir grunn til avmakt og håpløshet. Døden er kalt den siste fiende. Men for disse menneskene blir livet den siste fiende og for enkelte er døden som utgang eneste mulighet de ser.
Jeg leste om det i Aftenposten. En trist sak. De fant en mann i en av Oslos bakgater for flere år siden, en mann som hadde tatt sitt eget liv. I en av lommene lå en papirlapp med et underlig regnestykke: Hjemløs + arbeidsløs + venneløs + rotløs + fredløs = Håpløs. Han fikk ikke regnestykket til å gå opp, han var uten håp, og så lot han livet falle for egen hånd. Men heldigvis; Det finnes eksempler på at livet går fra vondt til bedre. Det er mennesker som har vært i sonen av maksimal håpløshet og ufattelig sorg og kommet ut av den og over på solsiden.
Derfor er det en styrke å ha representanter i kommunestyret som har erfaring. Som har levd livet. Som skjønner hva det dreier seg om når enkeltpersoner ikke vet sin arme råd og som ber det offentlige om hjelp. For det er egentlig slik at det er de svake som behøver politikerne, de sterke klarer seg selv. Man skulle mange ganger ikke tro det, når man ser dagens virkelighet.
Hva mener dere? Er det behov for oss i politikken? Ha en fin kveld!
Comments